Jepp, kjeften går, men planene uteblir, og jada, pusten min kan brukes som en god forklaring, men det gjelder jo ikke småtriks.. Og når drittbikkja til venninna mi ( skrives med grønne, svært grønne øyne og noe bestialsk tasting på tastaturet) lærte å dø på tre dager, så tenkte jeg at det var nok pjatt.. først dø, pent i sideleie, så hele showet rundt etter hvert..
Vi har jo begynt med innlæring, dekk, så føre godbiten så han vrir seg..Planen var klar.
Henter godis og klikker, setter meg i stolen. ( vet hva som skjer om jeg setter meg på gulvet. Da er Mække vekk som en sviske...)
og han var skeptisk... svæært skeptisk.. tusler fram og tilbake, nysjerring, men skal ikke la seg lure..
Men hey! Avstandskommando heter det.. og når godbitene kommer på avstand også, for de ligger hos meg, og utløses ved "værsågod"... greit for meg..
Mack kan nemlig gjøre myyye i den andre enden i rommet.
Også lar han seg lure..
Så, altså, dekk, og la ham vriii seg.Så, overkroppen er i fin posisjon, bakkroppen henger igjen.
Roste dette flere ganger. så langt har vi kommet . Så la jeg handa på bakparten hans og klikket for det. Han må tåle at jeg flytter ham i posisjon.
Alt vel..
Så gikk jeg litt for fort fram, og ville ha ham til å vri seg enda mer.. Vips så er bikkja bak stolen, og myyyser fram..
Jepp, terrierstikk.. kjeder meg, fikk ikke belønning fort nok, da kan du sitte der..
Men hvem er den smarte av oss?
Kommando snurr, og han er der igjen..Rett foran meg, tilbyr adferd som en duracellkanin
Plan framover : fortsette å rose og belønne, og håper at bakparten følger med.Plutselig, så glemmer han seg, og kommer over på siden.. og DA!
Samt at morgenkosen i senga også kan gå over i litt rulleherjing .. da er det ikke så skummelt..
 |
| som en ser av været er ikke dette bildet tatt i sommer..... |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar