onsdag 17. februar 2016

Hit the target, Baby!

En må jo trene Mack litt også...
Selv om det føles lite motiverende siden  det ikke e r for noe..

Og kjøkkengulvet er for trangt for hw

Men nå fant jeg ut hva som får han til å fokusere : target stick'n... Har du sett på maken!!

Og det programmet kan bli enkelt... skal bare holde ham på banen, jeg...

lørdag 6. februar 2016

Du har bodd 6 år hos meg i dag, Mækken..

Så la oss ta et tilbakeblikk...



ett av de første møtene, 21 januar 2010. Manipulasjonen har begynt..

Denne er klassisk . Venninna mi ringer meg på en lørdag : Håper du er på senteret. Jeg passer Mack, men han er så urolig..Kan du ikke komme innom og se litt til ham?" Så, der satt man på bakrommet med avis og valp... Herregud... han var jo bare snute på den tiden..
6 februar 2010. Kontrakt signert og han er min. Visst kan lykke kjøpes...

Han  ble 6 måndeder dagen etter, og løfta på labben for å markere det... Men jeg fikk jo litt valpetid alikevel....

Og se på nepa nå...

En praktgutt i 2016....

Og en må jo bare takke... for hele manipulasjonen, for tillit til at man kunne få overta denne goingen, og for vennskapet med oppdretter Hilde-Gunn og familien til broder Charlie i Bergen.

Vi er klare for 6 nye år!

onsdag 3. februar 2016

Når kjærlighet er den lille forskjellen....

Mack, min Mækkelækk.. Tenk at han er 7 år i august..
Og en kan jo ikke hjelpe for at en sammenligner med Henrik som på samme alder slet med både det ene og det andre helsemessig..

Jeg er så takknemlig for å ha ham i livet mitt, og vet at jeg ikke alltid har vært like bevisst for en perle han er... Skjems..

Det var så mange forventinger til Mack da han kom. Nå var jeg jo freestyler, jeg skulle ha resultater, plukke opp der Henrik måtte slippe.. Kors i taket, dette skulle bli så bra.... Normert tid og greier.. Hvor kjapt kunne vi komme oss ut i stevne karusellen, liksom..

Og jeg følte jeg forpliktet meg til så mange... Oppdretter skulle få se, hva jeg kunne få ut av gullegutten hennes..Selv om jeg vet at det eneste hun ønsket var at han skulle ha det bra, så la jeg presset og forventingen til meg selv : Jeg hadde jo holdt på med dette i så mange år, nå var det min tur...Miljøet skulle se oss skinne..


Akk, så ble det ikke helt sånn. Og ja, det var nok dårlig skjult, selv om  sjøl jeg tror jeg prøvde å gjemme det unna.
Jeg var skuffa.. Alle ønskene, planene, Crufts is the limit.. Alle rundene med trening og kurser, og stevner der vi naivt stilte..

Mack like blid, og like av fokus..

Og da mistet jeg motivasjonen også.. Utsatte, senka kravene.  Men like naiv i troa på at dette funker snart... Og så stagnerer man

Så kom stevnet i Drammen da jeg tenkte : går det ikke nå, så blir det permisjon.
Bare for å ha det gjort liksom. Sette en frist. Og da var det hund nummer to, som skulle fram, og gi meg æra tilbake...

Og hvor lenge permisjonen varer har jeg klokelig holdt kjeft om... For jeg er ikke sikker sjøl.
Men vil jo gjerne få gjennomført et bestått klasse 1... Please liksom.

Uansett, der var nederlaget, hver gang jeg tenkte tanken på å begynne på igjen. Fordi lille nummer 2 viser helt andre takter...
"Mack?? Om han stiller i dag? Neeeei , han.... helt hååpløst med han...høhø!"

Noen ganger er jeg treg i oppfattelsen. Fordi T krever så mye , så blir liksom det å ha to hunder litt, vel... ikke så ukomplisert som en håpet.
Mack er den virrende faktoren når det står om sekunder før T detter ut, den armen som drar ut til siden når jeg trenger begge hender fri for å sope inn kinesen og avlede.

Mack er den som skal ha meg ut en gang til... For jeg har jo to hunder... to turer, det betyr ut igjen..

Og mens jeg har vært sliten, knipen og urimelig, så har Mack trofast elsket meg hele veien.
Lykkelig med tikk takk hale, så lenge snuta får gå, så lenge  pulsen kan slå, så er han bare fornøyd og glad...

Tenk at jeg ikke har sett det hele tiden hvor mye mer jeg er er glad i ham når jeg ser den lille forskjellen. Fokuserer på det som er viktig i stedet for å henge med huet.. kanskje kommer vi ikke ut på banen og tar resultatene..
So what? Det er ingen som forlanger at  alle hunder en har skal stille i alt, på alle stevner.
Han blir jo aktivisert i sitt hundeliv alikevel..

Macks magiske styrke ligger ikke i konkurranse...
Han er der, deilig ukomplisert. Alt han vil er å være nær , og få kos. Teddybjørn blikket hans har aldri annet enn forgudet meg.
Bare å være til, det er nok..

For ikke å snakke om hans sosiale skills. Tardis er en  totalt idiot mot hunder vi ikke kjenner, men det hadde vært tusen ganger verre om han ikke hadde vokst opp med Mack, det er jeg sikker på..Han er den mest tålmodige storebror jeg vet. Det er han som lærte Tardis hundespråket. Og husreglene.

Kommer det løse hunder mot oss, så kan jeg trygt sende Mack fram, han vet hva som gjelder, og gir alltid et godt inntrykk.  Så kan jeg fokusere på hissigproppen i vertigo.

Han er fantastisk med unger, lar seg villig klappe og kose med. Og han avleder, mens Tardis roer seg såpass at han også kan få hilse på.

Han er den som foretrekker  meg når det er leggetid. T kan godt drøye, om han allerede er plassert mellom teppene til SA. Mack derimot plasserer seg alltid ved min side, søker blikket mitt, og vipper opp handa mi for klø.

Om jeg er ærlig så oppleves det ofte som kinesen kun er ute etter kroppsvarmen min , eller den vante plassen. Mack derimot, vil være sammen med  m e g. Blir ikke liggende lenge, enten det er å åle seg på fanget mitt når jeg er på laptopen, eller det er over hofta mi. Men det er fordi han vil være nær..

Det er så lett å fokusere på prestasjon, og på den som krever, smertebarnet.
Så enkelt å glemme den som bare er. Den som det ikke er noe trøbbel med, pyttsann- det - er -jo-bare-Mack...

Tardis girer meg opp, og får meg på alerten. Mack, den gode koseklumpen er den som får meg ned, rolig og harmonisk

Kjærligheten til gutta mine ligger i forskjellen.. At de er så ulike. Det jeg savner i den ene , får jeg i den andre.
Det er bare ikke alle som lager like mye styr..
Som venninna mi sa : Mack, han har sine egne prosjekter han..