Søndag ble Mack litt sånn rar.. Hosta og harka, og ble litt treg... Jeg tenkte jeg hadde gitt tabletten på litt teit tidspunkt, for jeg glemte om jeg hadde gitt, og så fikk han den så tidlig..
Natt til mandag fant han ikke roa, opp og ned av senga, roa seg med kos, gikk ned, hosta, harka, ville opp igjen....
så fikk han morgenmedisin og jeg regna med at det ville gå seg til.
SA skulle passe på. Jeg dro på jobb. Lot bilen stå, meldt snø, og glatt. Satt på med kollega
Han fikk ikke roa ned, hosta og harka,og jeg bestilte time på Kjeller. Så fikk jeg komme meg dit på den ene eller den andre måten. Mann sitter nå der med arm i gips..Dro hjem så fort jeg kunne.
Da jeg kom hjem kunne han ikke en gang gå over gulvet uten å harke. Og mann hadde ringt verdens beste oppdretter til å følge meg. Jeg fikk med meg størsteparten av trinnmøtet over nett. Merkelig hvor lett det er å le og tre inn i en rolle i en verden hvor det som knuser hjertet ditt lissom ikke spiller noen rolle. Men hver gang jeg så opp og bort fra skjermen, så var jeg raskt tilbake i den realiteten
Framme ble vi tatt i mot med en gang . H ventet ute. Det ble et jordskjelv å være der inne. Mack hadde vann i lungene, mye. Og han var i hjertesvikt mens vi stod der.. H stilte alle de gode spørsmålene, og jeg fikk tid til å tenke. Som at dette ikke hadde noe å gjøre med at hjertet hans ikke var ferdig utviklet da han var valp.
Han skulle bli over natta, og de skulle prøve å stabilisere ham. De var ganske optimistiske, men det er jo ingen lykkelg utgang på dette, bare utsettelser. Og de utsettelsene bør være begrunnet.
Vi holdt labben, før de tok ham med inn for oppstalling.
Takk og lov for at H var med...
Det ble en rar kveld. Oppdatering for de som trengte å vite, gråte litt. håpe masse, bygge hverandre opp, gubben og jeg og trøste når en knakk...
Og det jeg ikke hadde venta å finne ut : at en kineser med all sin oppmerksomhetssyke energi som krever hele sofaen for seg selv ikke er i stand til å fylle rommet alene. Sofaen var tom, senga var tom, jeg var tom.. Kjøkkenet hadde all verdens gulvplass..
Å lufte Tardis alene er noe jeg gjerne gjør, vi får en veldig god kontakt av det, men nå så han på meg, med et spørrende blikk flere ganger i løpet av turen... og nei, det var ikke for å tigge belønning for kontakt.
Fikk sms på kvelden at han var stabil.
Klokka kvart over ni var jeg helt kanakkkas i hode og kropp. Fisk til middag hjalp vel heller ikke? Tardis pleier å bli ute hos SA når jeg legger meg, mens Mack "passer" på meg. Det virka som Tardis skjønte at det her måtte prioriteres, og han la seg intill baklårene mine under dyna. Jeg kunne sette klokka sent. Jeg hadde legetime, og skulle verken bruke tid på morgenmedisinering eller frokost. Så alarm 5.30 ble til 6.45. Sånn at jeg kunne rekke buss om føret var ufyselig.
Jeg våkna klokka 4. Ulvetimen ja... Hvordan var det med ham? Hvordan sov han i buret? På siden? På magen eller i kringle... Pustet han greit?Jeg var sulten, atpåtil.. og med påkrevd fastende blodsukker... ja dette var stas
En rekke flimrende privatkino trailere med førsteganger og sisteganger , konsept på repeat, i mørket. Førsteganger, hverdagsglimt, skrekkelige fremtidscenarier om siste ganger jeg ikke så komme...
Tilslutt klarte jeg å telle meg ned.Våkna av alarm. Fint føre. Trygt å kjøre Morgenritualene under overskyet, men mild himmel. Alt jeg trengte å gjøre var å feie av nysnø. Lufting av Tardis. Møtte en nabo som også har hund, som lurte på om jeg bare luftet en i dag... ( og ja, det gjorde jeg jo) Så jeg måtte si som sant var at, han andre lå innlagt, og vi visste ikke helt.. ja, 11 år, fin alder , men altfor tidlig alikevel...
Og jeg så i hennes ansikt, skrekken for at en dag var det hennes tur til å miste, men også lettelsen over at hennes lille bisk er knapt nådd voksen alder, og at det er mange år til hun behøver å frykte noe annet enn uforutsette ting
Og hun visste også at om hennes lille skulle bli 11, så er det også for tidlig å gi opp...
Så,jeg sendte T inn på soverommet til mannen, og dro til legen.Der fikk jeg de besteste nyhetene om blodsukkeret. Trengte den boosten
Mer boost på jobb da jeg fikk sms. Han var stabil, hadde spist og vært ute. de skulle sjekke ham fra haletipp til snute. og ringe meg utover dagen.
Annerledes dag på jobb, så jeg kunne ha med telefonen hele tiden, og være på standby. Så ringte de.. Jeg har ikke nok kjennskap innen biologi til å henge med i detalj, men det var e-cytter, og kadiumopptak og...
men en ting skjønte jeg og det var tanna. Han har en tann som har overlevd alle trekkerunder. Nå burde den ut,og det var jeg klar for i september, men det ble frarådet fram til hjertet var stabilt. Det var det ikke fram til helga, og nå... vel..
Det som hjelper ham fram er at han responderte fint på medisinene , og ellers var i "veldig fin form". Dessuten responderte han særs godt på mat .Han skulle selvsagt hjem I dag
Det tror jeg må være den lengste turen til Kjeller noen sinne. Jeg kjørte alene, og trøsta meg med fin musikk på mobilen.
Mækken var svært løs i magen, og svært glad for å se meg.. Tissa på første stolpe og hadde uhell i bilen på vei hjem. De teppene i buret skulle vaskes uansett. Hentet medisiner på Kløfta. Han var i full fres på parkeringsplassen, bæsja ganske tynt en hel del, tissa en hel del,og testa de lokale nyhetene på stolper og snøhauger...
Velkomsten var varm både fra bror og far. Tardis sjekka historien og eskapadene det siste døgnet med nøye snusing. og så gikk de inn sammen. Kjøkkenskriveren er tilbake, sofaen er full, fanget mitt er fullt... Jeg er hel igjen
Og her er ståa. Han har fått vanndrivende, ris er ferdig kokt og skal toppes med canikur til kvelds . Vi skal sjekke hjerterytme( telle slag) sørge for nok drikke, og passe på almenntilstand og om han tisser for mye. Alt nå avhenger av væskebalansen. Er han stabil så skal tanna ut neste uke . Alternativet har jeg ikke tenkt å utrykke i ord akkurat nå.
En hund skal leve for seg selv, og ikke for at det er så fælt å måtte la ham dø. Det løftet må man inngå når man binder det første båndet til valpen, og man sier ; den er min. Og så må det innfris når valpen er blitt gammel.
Men jeg har trua, selv på kniveggen... det må jeg. Det er mange scenarioer som kan spilles ut. Han er en fighter det vet jeg.. 11 år betyr ikke at han er gammel og svak.. det betyr at han er erfaren og tøff...
Vi ser ... vi ser hvordan det går i morgen, og i overimorgen.
Det gjør veldig vondt i det krakkelerte hundemammahjertet akkurat nå.
