drømte om deg, Mækken min

Jeg var i et slags mørke, og jeg hørte hundetassing, og så strøk ørene dine mot hånda mi. Da visste jeg at det var deg. Jeg strøk over deg, klødde deg bak øret, og du satte framlabbene på kneet mitt.

Jeg så ingenting, men hendene mine kjente konturene av deg alikevel..

Det var en fin hilsen fra deg til mamma, gutten min....

Samhain brev: Kjære Mack

 

Kjære Mækkelækken min.. det er mamma. Mamma som ikke kan helt tro at du ikke er her mer, selv om hverdagen har hentet oss inn. Det har gått åtte måneder, og  vi har flyttet fra gatene hvor du tråkket dine unghundlabber , og gikk dine siste turer sammen med meg rundt tunet og rundt på Jessheim. Men du er med meg, du er alltid med meg selv om du nå er med til fremmed hus.

Jeg vet du er frisk igjen nå, hjertet ditt gjør ikke vondt mer, ikke øret ditt og heller ikke noe annet  sted på den nydelige rødbrune kroppen din der du kunne ha ubehag. Du er glad og leken igjen, og sammen med broren du aldri møtte, det er jeg sikker på. Han må ha møtt deg  ved Gudinnens føtter da du krysset over i armene mine… Så dere har hverandre. Og kjærligheten vår.

Jeg er så lei meg om jeg har gjort deg noe vondt.. om jeg ikke var nok oppmerksom på plagene dine. Men du var så snill og ukomplisert. Det eneste jeg ikke kunne stole på deg med var tisper og mangel på gjerder.. Vel, nå finnes det ingen gjerder mere. Min kjæreste mækkelækk, du er fri fra alt av bånd og lenker…

Jeg lovte meg selv at  denne den første Samhain uten deg  skulle bli et slags  nytt farvel. enda en milepæl som stadfestet at du er borte, men aldri aldri glemt. At du skulle markeres på en måte på denne kvelden. At jeg skulle åpne opp for minner, og følelser rundt at du ikke er her mer. Alltid elsket. Savner lukten av deg, hvordan du tråkket deg opp på alle fang, blikket du sendte fra sofaen når vi romsterte rundt i leiligheten. Ingenting gikk du glipp av…Du ville være med meg opp når alarmen gikk, det var vår tid sammen , om morgenen. Og sene nattetimer på Jessheim. Jeg skulle så gjerne hatt mer tid, flere måneder, ja år… men det ville  seg ikke.. Takk for alle de gode turene i mørket mot soloppgangen, bare du og jeg.. Takk for alle de fine treningsstundene våre. Takk for alle nesekyss og gode tålmodige klemmer og kjefterunder på matfar. Takk for alt du har gitt meg av så store gleder

 

Måtte Hekates armer omfavne deg og lede deg dit gode hundesjeler som du drar for å vente på at vi som elsket deg her på jorden skal komme etter så vi kan være sammen igjen, der ingen smerte og adskillelse finnes. Støvet ditt hviler ved Hennes alter

 

mamma er glad i deg, min snurrige gode, elskede Mækkelækk…

 

Bestevenner

Nå er de sammen igjen..

Nekrolog over verdens beste Mækkelækk 7 august 2009 - 27 februar 2021

Bilde tatt 26.2.21

 

 Jeg er knust. Det har gått en uke og en dag. og fremdeles verker det  i sjela mi etter deg. 

Mamma savner deg, Macken min. Og årene og hjertets sannheter har lært meg.. Det går aldri over. Savnet vil alltid være der. En dag til , en vår til, en klem til.. Hva skulle jeg ikke gi for det..

Du forlot meg under fullmånen..Februarmånen som markerer nye begynnelser , nye planer som skal legges for det som skal gro i livet . Den hang stor og hvit, den siste vintermåneden, og lyste vei for deg. Mine framtidige dager  er nå uten deg..Det er nytt jeg aldri har ønsket meg.. Dager og år uten deg

På fanget til mormor. Uansett hva hun måtte mene om  det

Jeg holdt deg i armene mine hele den siste dagen din. Helt til du drev bort uten et vindpust. Og selv nå.. hva ville jeg ikke gi, for å holde deg igjen... kjenne duften av nakken din, se blikket ditt i mitt.Ikke bare se et glimt av en rød revepels i sidesynet, men se igjen, og bekrefte at du er der, selvsagt er du der... tassende.. hengende over maten min, tråkker over tastaturet for å ligge i fanget mitt, så jeg blir  funksjonelt enarmet der jeg sitter...

den lille brune stenspiseren

 

Men naturen krever.. og din tid var ute, selv om jeg gjorde alt for å holde igjen. 

Det ville ikke være riktig å holde deg igjen, bare for meg.  Men ja.. jeg skriker mot Henne for at hun måtte ta deg fra meg. For jeg savner deg så.... Selv om jeg er lettet over at plagene dine er over. Du har fred, og fortsetter å passe på meg og tasse etter meg der du er nå , sammen med Henrik som du aldri har møtt.Bare ant.  Og det vet jeg, for dere pleide begge å ligge på dørstokken inn til badet og  betrakte meg. Men Herik lå helt inntil dørkarmen, du lå litt mer midt på. Ga plass , for å si det sånn. 

Og jeg hører deg. Kjenner nærværet ditt. Men.... ingenting å gripe , stryke på. klappe--Bare.. et lite nærvær

Foto av Lotte Werner Pettersen. Brødrene møtes. Mack hadde kennelhoste når Tardis skulle hentes, så det tok noen dager.

Hva skjedde? spør de. 

Ja, hva skjedde..  Det ville seg ikke, uansett hva jeg prøvde og ville gjøre mer for deg, svarer jeg. Kroppen din orket ikke mer. Du var den friskeste cavalier noen kunne tenke seg. Helt til det begynte å snu. Du hoppet og spratt opp på det det måtte være Sofaer, inn i bilen, på benken hos vetrinæren...Ikke noe i veien med spensten eller gåpåvilja

Du var godt oppi årene før vetrinæren begynte å nevne at det var en bilyd å spore: men ingenting å hekte seg opp i. Jeg kunne begynne å vuderere det på sikt liksom. Så burde jeg begynne å tenke på det. Da var  du langt over ti år. Og jeg merket ingenting på deg at du var en senior . Du ble eldre enn Henrik, og like fin.. Hver dag en bonus, som jeg ikke verdsatte nok.Kan man noen sinne det?

Foto : Lotte Werner Pettersen

Vi inngikk en avtale. Du skulle ikke dra før jeg var lei deg. Og da skulle jeg gi beskjed. Det gode med den avtalen er selvsagt at jeg aldri skulle gå lei. 

Så sånn gikk årene Med litt tørre øyne i vårbløyta, noen øreinfeksjoner før vi bytta for, og av og til litt løs mage. Så da gikk vi noen nattlige turer , i mørket, med trøtten i øya og mattheten i kroppen, mens du gjorde det du skulle , og litt til . Du skrapte på døra og ga beskjed, jeg spratt opp hver gang. 

labben din i hånden min

 

Det siste halve året da de vanndrivende ble en nødvendighet hadde vi stadig oftere sånne tisseturer , jeg sov med klærne på så jeg skulle komme meg fort nok ut. Noen ganger skulle du bare sjekke stua og omegn, men du fikk pent finne deg i en tur alikvel. 

Det å gå ut i stupende høst og vintermørke ble vår greie det der... har jeg skjønt nå i ettertid.

 

Mack og Charlie sommeren 2020

Du var en frisk gutt helt til i september da meisebollen du spiste viste seg å  skjule en sten du hadde svelgjet Så rart at små saker avdekker de større. Det var på tide med ekspertise, hjerterøtngen og tett oppfølging.Responsen på medisinene var bra, men  det ble fort en opptrapping. Den ene tabletten om dagen, ble til to , og fikk følge av enda flere vanndrivende , en tablett som skulle øke gjennomstrømming og en som skulle styrke hjertet. Jeg måtte opp tidlig for å samkjøre medisiner med avgang til jobb.  Det ble en glede det også. En morgenstund for deg og meg 

Og du fikk to morgenturer. Det gikk det også. Jeg telte hvilepuls . Fulgte med så fort du sov, telte til 13 og 20 innpust og ble beroliga. Noterte og rapporterte

Bestått trikseprøva !!!

Jeg gikk  etterhvert tur med deg, og broren din hver for seg. Det ble glede i det også. Med deg tusla vi rundt og hadde all verdens tid. Broren din fikk opp tempoet og ble lettere under møter med situasjoner han utagerer. Kvalitetstid, tenkte jeg. 

Å få på klær var pinsel , plunder og heft.. Best å bare.... legge seg ned..

Så begynte komplikasjonene, forverring ved hjerterøtgen i januar, urinveisinfeksjon, hjertesvikt og bekymring om disse tennene som måtte ut, koste hva det koste ville. Operasjonen av tennene var velykket, men du kom deg nok aldri helt.Jeg skjønner det nå. Det tørre øyet du klødde deg i var ikke bare veistøv. Og den urolige magen var ikke til noen hjelp.

Og tre dager etter tannoperasjonen så ville ikke kroppen din mer. Du ble bare verre , minutt for minutt på vetrinærkontoret. Jeg måtte la deg gå, kjære kjære gutten min. Med meg rundt deg, og oppdretteren din, hun som hjalp deg inn i denne verden , støttet meg på din neste snusetur, en jeg ikke kunne følge deg på . Ingenting av det ubehagelige jeg ble advart mot skjedde når du dro, du dro uten et vindpust. Stille , så stille..

ost og fisk, rett ned!

 

Tilbake sitter jeg, pappa og husbror som leter etter deg hver morgen, og når vi skal ut på tur. Et sveip innom stua for å hente deg. Samme  når vi kommer hjem. Men ingen bror å hilse. Tardis skjønner..

Jeg vet at ingen hunder lever evig, men med alle dine gode 11 og et halvt år, så vil minnene om deg leve så lenge jeg puster. Det er så mange av dem... alle gode..

så fort jeg la ut gulvet, så var du klar til å jobbe.. Tardis måtte hentes.. Du måtte avledes inn i buret om det ikke var din tur

Bittersøtt er det at facebookminnene mine nå i disse dager omhandler dagene da du kom til meg, i februar 2010, og jeg gjenopplever hvor mye glede du ga  meg, samtidig som jeg ikke har deg hos meg lenger. Du kom for å hjelpe meg gjennom en sorg, og det skapte en ny ubotelig sorg at du ikke lenger er her. Men jeg vet at sorgen leges går over i noe annet.. og minnene om kjærligheten og den fantastiske hunden du var og fotsporene du satte vil stå sterkere enn at du måtte dra. ..

For deg var det liv i... Selv om hjertet ditt ikke var helt ferdig før du var noen måneder, så  holdt det lenge og vel, jeg kommer til å si du ble nesten tolv. For det er sant!

Foto : Anniken Jensen

 

Et munnhell fra tusen og en natt sier at i blant elsker ørene før ørene. For jeg hørte om deg før jeg traff deg. Da du ble født visste jeg ikke om deg. Jeg danset freestyle med Henrik, og sporten var knapt blitt offisiell. Det var dette med det uferdige hjertet da, så du fikk ikke noe forever- home sånn med en gang. Du flyttet litt rundt, og bodde en stund sammen med to rottiser, som du duperte totalt. Så tok oppdretter kontakt med min venninne som hadde  sin Akilles og lurte på om hun kunne passe litt på denne Mack, og la Akilles lære ham litt om sin del av verden. Min venninne ville gjerne ha med Henrik også, på dette prosjektet. Klart det liksom..

Monster ved flystripa

 

Jula 2009 kom og gikk, og det var skrekkelig kaldt denne vinteren. Ikke optimalt for min Henrik med dårlig hjerte.  11 januar fant jeg ham ved senga mi. Han hadde sovnet stille inn. Jeg mistet ikke bare en god hund, jeg mistet min første hund, min beste kamerat og hele identiteten min på en gang. Den jenta jeg var før jeg fikk hund var død og begravet, og å gjennoppvekke henne var verken ønskelig eller mulig. Jeg hadde en ryggrad jeg ikke fikk brukt. Hvem var jeg nå? Bortsett fra i sorg. En mor uten pelsbarn. Jeg visste bare at jeg ville ha hund igjen, til sommeren, når jeg kunne ta i mot valp i juni og bruke sommeren. Lauritz skulle den nye cavalieren hete.  Sånn ble det ikke , gitt

Du er blitt min hund...

Det viste seg snart at oppdretter og venninne hadde snakka om mer enn sosialisering av denne Sorry Mack. Reinspikka manipulering er bedre beskrivelse. Jeg ble veldig involvert i passinga av denne lille tassen som du den gang var. Du  hadde et usedvanlig langt snuteskaft, og var ellers veldig søt. Uka etter satt jeg i frisørsalongen fordi venninna mi  ikke fikk fred til å gjøre jobben sin med denne valpejyplingen inne på pauserommet. Så ideen ble planta grundig og godt.

Så da vi passa deg  en helg alene var mannen som skulle bli pappaen din for lengst overbevist. Valpen hadde allerede funnet plassen i armkroken hans i godstolen. Og den ga du aldri opp. Din .

nesedyret

6 februar signerte vi kontrakt og henta deg. Bildet etter at du ble min viser at jeg har svært blanda følelser. Jeg er glad, men fremdeles lei meg i sorg over ham jeg mistet. Men dette var jeg klar på : Mack var ikke Henrik, vi måtte bli kjent med helt blanke ark. Jeg erfarte at en aldri kommer over en elsket venn. Men du hjalp meg ut av det verste. Du var så ny.. du vvar deg selv , og du knyttet deg til oss som hadde du aldri tilhørt noen annen.Den rødeste reven en cavalier noen gang har vært

7 februar løfta du på bakbeinet. Så jeg hadde ny valp i litt under et døgn.  Hvordan skulle unghundtiden bli? Det var lite tull med deg. Å være alene hjemme var ikke noen stor greie. Jeg bunkra meg til ute i gangen med bok og pledd. Helt tyst...

Folkemuseet med besøk fra Bergen

 

Vi gikk på valpekurs, og triksekurs hos Anja S. Jeg begynte å venne meg til en Eirin med en blendheim, og ikke en trikolor. Vi kledde hverandre godt. Du var grei med alle. Absolutt alle. Skyheten til Henrik hadde du ikke i deg. Du ble alles hund, ikke bare min.

Så jeg plukka sang, I only wanna be with you og gleda meg til debuten. 

 

For å si det sånn: Kjære deg Mack . Du var helt totalt ubrukelig som brukshund. Om du hadde nedsatt hørsel i dine siste tider kan jeg ikke si, for du kom til meg med plugger i øra , med din egen melodi på nonstop.

Som min venninne S sa : Mack har sin egen agenda

Du var nemlig ikke så lett å motivere. Med mat, javel.. men forsvant godbiten så var det damer eller snuseflekk som gjaldt. Og den gangen visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle få bukt med det der. 

din plass....

 

Men vi prøvde litt forskjellig. Vi stilte i rally og strøk med glans. Vi meldte på i kurs i agility, og jeg fikk rådet at det bare var å slippe deg løs, så kom du til å skjønne tegninga etterhvert. Det gjorde du... jo før du stakk til skogs, jo mer snusetid fikk du.

På banen ble du til "lille stikke" og ga meg mange frustrasjoner. Hjemme fungerte du strålende, og vi fikk til et kort program på rundt ett minutt. Noe godkjent ble det jo ikke, men fullført, det fikk vi. (Og hadde mamma ikke glemt den selen den gangen, så kunne vi fått ett godkjent program i det minste..)

Men aldri skal jeg glemme Richard Curtis som anbefalte at vi skulle bare slippe og fange atferd som tilsa å ville samarbeide. Det funka på alle hunder på kurset. Men du... du ville bare ut i omgivelsene og snuse inn hele Finnskogen. Å løpe rundt han var knapt noen utfordring

Du ble permitert etter et julestevne , og da bestemte jeg meg for å satse på broren din i stedet. Det var en godt valg.  Du synes ikke det gjorde noe å bli vertskap og ansvarlig for det sosiale i stedet. Det krever sin hund å være ambassadør i barneland, og oppdra småbrødre i pasifistisk samhandlingsteori.

Men trikseprøva, den bestod du!!!! Og det med bedre poengsum enn broren din!

Vi fikk ikke bare deg,  men verdens beste oppdretter på kjøpet. Som introduserte oss for broren din Charlie i Bergen og menneskene hans.  De har blitt nære venner gjennom besøk og moro. Vi klarte aldri helt å få til feiringen på dagen til gutta sammen, men nære nok. Ikke en sommer uten treff og fotoshoot! Mack spredte glede over det hele.

på sommerfest med jobben

På tur på Jessheim var M og jeg The Blendheim Bitches.. Folk lurte på om de var søsken, der de svinset og svanset med haler og en happy attitude.  Var døra ovenpå åpen så tok det ikke lang tid før Akilles var nede hos oss...

Du var en ukomplisert hund. Så langt båndet rakk, så langt gjerdet var tett, det var din innstilling. Man kunne si at det var trygt og inngjerda. Mack fikk det kjapt motbevist. Kjære grenselosen min... Fant du flekken du ville ha, så stod du som en påla.

camping bisk

Du var en del av ditt opphav. Fuglehund. Fant vi en fjær på tur skulle den bæres så langt en måtte før den skulle knaskes i filler. Den gangen jeg fikk tak i en lang arafjær i en dyrebutikk på Sørlandet  var det like før du letta.. Skulle en ha fullt fokus, så var det fjær som gjaldt. Men gjemte en fjæra, så var det som den aldri hadde vært der. Videre til nye avledninger.

Du og jeg på holketur rundt Nordbytjernet

 

Tjuvradd var du også. En kunne virkelig ikke la noe stå ubevokta. Eggerøre, litt rester i en bolle... du skydde ingenting... Kom du deg opp på benken var heller ikke tacokjøttdeigen fra i går trygg. Hadde det ikke vært for reverøde hår på kanten av kjelen, og noe underlig morraånde, kombinert med klissete ører så hadde du gått fri for det raidet også..

Du var i full vigør, samla alltid en masse flått på turer på Sørlandet, knakk en klo på Blommenholm stasjon da vi skulle være "hilsehund" sammen med Nina H. Det førte til at rister og gitter kunne bli litt skummelt, men da gikk vi bare på, og gjorde ikke noe ut av det. Det meste kunne tisses på , spises eller forføres. Du var virkelig ikke noe godt eksempel for #metoo. Damene kunne da virkelig ikke takke nei til en slik kjekkas som deg? Tenner på utstilling  og knurring  og avvisnint var jo bare en utfordring. Hadde du vært mann hadde du vært en slesking med kontantkort og rusbrus som partytriks. Litt ufin med valper, det må sies. På den grisete måten .Exitgutta hadde hatt deg som inspirasjon.

Selvsagt ble du mer på leirskole og avslutnigsturer..

 

De siste årene lekte med tanken om å få deg på banen igjen, du holdt lenge , mange kjeder uten belønning. "Everytime" ble vår sang, med en rød hjertepute, og øvelser med hopp, snurre, klaske begge labber, slalom og mye annet. Du hadde ikke glemt gamle kunster.  Tiden gikk bare fra oss. med corona og hjertetrøbbelet ditt. 

Solastranda

 

Du bare var der... som den velsignelsen du var i deg selv. La deg samtidig med meg, skrapte på sengekanten for å få lov til å komme opp, i motsetning til broren din som bare pløyer seg vei under dyna. Opp på hoftekammen min skulle du ligge, jeg måtte skynde meg å få dekket dyna over skrotten før du la deg til. Når pappa kom for å legge seg så hadde du moja deg godt til på dyna hans. Om det knep kunne du ligge i hodeenden.. Du hadde en åpen dør policy, ingen dør skulle lukkes uten at flokken var samla. Så fort jeg var oppe og ute på badet fant du plassen din på kleshaugen på gulvet. Det første jeg så når jeg kom ren og klar for dagen ut var ditt spente fjes. Nå skulle vi ut og fikse frokost...Ikke et stykke husarbeide uten at du fulgte med.. klesvask eller rydding, du skulle med.

I armkorken til pappa, i tålmodighet med plagsomme Tardis eller på fanget mitt der var du. Eller du betraktet oss fra sofaen der du hadde full oversikt. At Tardis klengte seg innpå deg, det var helt greit At du ikke fikk nærme deg når han lå på sofaen var også greit Da går man over bordet , eller over ryggen på sofaen i retning av pappa og det han måtte prøve å spise i fred. 

I only wanna be with...oooooh snuseflekk..

 

Om pappa ikke var kjapp nok til å starte sitt matstell så vanka det bjeff eller et karakteristisk "mrrrraaaou" Du holdt orden på rutiner og rettferd, for oss alle sammen .Kom ikke å si at du ikke har vært en nyttig hund å ha. Alle pledd jeg har hekla ble kvalitetssjekka. Tok jeg på meg et pledd så lå du der før jeg fikk sukk for meg. Kanskje du ikke lå så lenge, men ligge der skulle du.

Du har fått hvile nå, gamle venn. Jeg er glad for at du ikke har vondt mer, ikke er sliten mer. Jeg er glad du løper rundt med Henrik , Akilles , Mamma Lene og alle de andre hundevennene dine som har gått ut av tiden. Og jeg er takknemlig for tiden vi hadde sammen

Nå har jeg to kjære som passer på meg fra den andre siden. Og en dag møres vi igjen . Om jeg tviler og er usikker på så mye så er jeg sikker på det. Døden kan ikke skille kjærligheten mellom to sjeler. 

En klok liten kar sa en gang at vi er her på jorden for å lære om kjærligheten og å ta vare på hverandre. Hunder kan dette allerede, så derfor kan de reise før..

Kanske det er sånn. 

Til vi ses igjen, Mack, kjæreste Mækkelækk----- mamma glemmer deg aldri......

Hvil deg nå.....  Takk for nesten tolv år sammen... 

Du var den beste hunden noen kunne ønske seg..

Oppdatering på tanntrekking

 Det gikk bra!! Han er hjemme, noen tenner fattigere, matmor har fremdeles til pålegg på knekkebrødet på konto, og vi har lagt til smertestillende på lista over det som skal inn i regime av tabletter og styr.

De har vært veldig flinke til å følge meg opp både klinikken og verdens beste oppdretter. Telefonoppdatering, og sms... 

Leverte ham klokka 12, og så ringte de meg på ettermiddagen for å si hvordan det hadde gått. Selve tanntrekkinga gikk bra, og så skulle han jo stabiliseres og våkne til. Så det ble sent før han skulle hentes. Men vi rakk apoteket og fikk tak i det han skulle ha .

Han er i fin form, men  litt preget. Vondt i munnen, og sliten.

Jeg er takknemlig. For støtten, for flaksen i å ha en sånn flott tøff hund. For at dette gikk bra, og at han er med meg hjem.

Takknemlig for dagene som kommer, med rusling og å legge til rette for gode dager og uker. Og å kansje ikke renne ned klinikken flere ganger i uka framover. 

Dagen har rykket nærmere. Men ikke ennå. Så vi nyter øyeblikkene sammen vi... Og snart.. snart er det våren...

Klar for Operasjon Høggtann

 Da er det klart for  det store slaget. Bære eller briste...

Onsdag skal den vonde tanna ut. 

Vet er positiv, jeg er positiv. Mack er i fin form,  etter omstendighetene , og jeg håper og tror at dette  går veien

Så da spenner vi på kilten og går i kamp, med det vi eier og har for Klan og Flokk

Han er en liten skotsk kriger, må vite... Barnesjarmer, Naboenes drøm, Hjertetyv, El Maco No Taco, Grenselosen, Fjærbæraren og ikke minst den Makaløse  Lille Brune Steinspiseren!

Han har gått opp i vekt, og har vært ute en vinternatt før med sine 11 år...

Jo, dette skal gå veien,og mot våren, Mækki?

sukk----hjertesmerte og drama ...

 Søndag ble Mack litt sånn rar.. Hosta og harka, og ble litt treg... Jeg tenkte jeg hadde gitt tabletten  på litt teit tidspunkt,  for jeg glemte om jeg hadde gitt,  og så fikk han den så tidlig..

Natt til mandag fant han ikke roa, opp og ned av senga, roa seg med kos, gikk ned, hosta, harka, ville opp igjen....

så fikk han morgenmedisin og jeg regna med at det ville gå seg til.

SA   skulle passe på. Jeg dro på jobb. Lot bilen stå, meldt snø, og glatt. Satt på med kollega

Han fikk ikke roa ned, hosta og harka,og jeg bestilte time på Kjeller. Så fikk jeg komme meg dit på den ene eller den andre måten. Mann sitter nå der med arm i gips..Dro hjem så fort jeg kunne.

Da jeg kom hjem kunne han ikke en gang gå over gulvet uten å harke. Og mann hadde ringt verdens beste oppdretter til å følge meg.  Jeg fikk med meg størsteparten av trinnmøtet over nett. Merkelig hvor lett det er å le og tre inn i en rolle i en verden hvor det som knuser hjertet ditt lissom ikke spiller noen rolle.  Men hver gang jeg så opp  og bort fra skjermen, så var jeg raskt tilbake i den realiteten

Framme ble vi tatt i mot med en gang . H ventet ute. Det ble et jordskjelv å være der inne. Mack hadde vann i lungene, mye. Og han var i  hjertesvikt mens vi stod der.. H stilte alle de gode spørsmålene, og jeg fikk tid til å tenke. Som at dette ikke hadde noe å gjøre med at hjertet hans ikke var ferdig utviklet da han var valp.

Han skulle bli over natta, og de skulle prøve å stabilisere ham. De var ganske optimistiske, men det er jo ingen lykkelg utgang på dette, bare utsettelser. Og de utsettelsene bør være begrunnet. 

Vi holdt labben, før de tok ham med inn for oppstalling.

Takk og lov for at H var med...

Det ble en rar kveld. Oppdatering for de som trengte å vite, gråte litt. håpe masse, bygge hverandre opp, gubben og jeg og trøste når en knakk...

Og det jeg ikke hadde venta å  finne ut : at en kineser med all sin oppmerksomhetssyke energi som krever hele sofaen for seg selv ikke er i stand til å fylle rommet alene. Sofaen var tom, senga var tom, jeg var tom.. Kjøkkenet hadde all verdens gulvplass..

Å lufte Tardis alene er noe jeg gjerne gjør, vi får en veldig god kontakt av det, men nå så han på meg, med et spørrende blikk flere ganger i løpet av turen... og nei, det var ikke for å tigge belønning for kontakt. 

Fikk sms på kvelden at han var stabil. 

Klokka kvart over ni var jeg helt kanakkkas i hode og kropp. Fisk til middag hjalp vel heller ikke? Tardis pleier å bli ute hos SA når jeg legger meg, mens Mack "passer" på meg. Det virka som Tardis skjønte at det her måtte prioriteres, og han la seg intill baklårene mine under dyna. Jeg kunne sette klokka sent. Jeg hadde legetime, og skulle verken bruke tid på morgenmedisinering eller frokost. Så alarm 5.30 ble til 6.45. Sånn at jeg kunne rekke buss om føret var ufyselig. 

Jeg våkna klokka 4. Ulvetimen ja... Hvordan var det med ham? Hvordan sov han i buret? På siden? På magen eller  i kringle... Pustet han greit?Jeg var sulten, atpåtil.. og med påkrevd fastende blodsukker... ja dette var stas

En rekke flimrende privatkino trailere med førsteganger  og sisteganger , konsept på repeat, i mørket. Førsteganger, hverdagsglimt, skrekkelige fremtidscenarier om siste ganger jeg ikke så komme...

Tilslutt klarte jeg å telle meg ned.Våkna av alarm. Fint føre. Trygt å kjøre Morgenritualene under overskyet, men mild himmel. Alt jeg trengte å gjøre var å feie av nysnø. Lufting av Tardis. Møtte en nabo som også har hund, som lurte på om jeg bare luftet en i dag... ( og ja, det gjorde jeg jo) Så jeg måtte si som sant var at, han andre lå innlagt, og vi visste ikke helt.. ja, 11 år, fin alder , men altfor tidlig alikevel...

Og jeg så i hennes ansikt, skrekken for at en dag var det hennes tur til å miste, men også lettelsen over at hennes lille bisk er knapt nådd voksen alder, og at det er mange år til hun behøver å frykte noe annet enn uforutsette ting

Og hun visste også at om hennes lille skulle bli 11, så er det også for tidlig å gi opp...

Så,jeg sendte T inn på soverommet til mannen, og dro til legen.Der fikk jeg de besteste nyhetene om blodsukkeret.   Trengte den boosten

Mer boost på jobb da jeg fikk sms. Han var stabil, hadde spist og vært ute. de skulle sjekke ham fra haletipp til snute. og ringe meg utover dagen.

Annerledes dag på jobb, så jeg kunne ha med telefonen hele tiden, og være på standby.  Så ringte de..  Jeg har ikke nok kjennskap innen biologi til å henge med i detalj, men det var e-cytter, og kadiumopptak og...

men en ting skjønte jeg og det var tanna. Han har en tann som har overlevd alle trekkerunder. Nå burde den ut,og det var jeg klar for i september, men det ble frarådet fram til hjertet var stabilt. Det var det ikke fram til helga, og nå... vel.. 

Det som hjelper ham fram er at han responderte fint på medisinene , og ellers var i "veldig fin form". Dessuten  responderte han særs godt  på mat .Han skulle selvsagt hjem   I dag

Det tror jeg må være den lengste turen til Kjeller noen sinne. Jeg kjørte alene, og trøsta meg med fin musikk på mobilen.

Mækken var svært løs i magen, og svært glad for å se meg.. Tissa på første stolpe og hadde uhell i bilen på vei hjem. De teppene i buret skulle vaskes uansett. Hentet medisiner på Kløfta. Han var i full fres på parkeringsplassen, bæsja ganske tynt en hel del, tissa en hel del,og testa de lokale nyhetene på stolper og snøhauger...

Velkomsten var  varm både fra bror og far. Tardis sjekka historien og eskapadene det siste døgnet med nøye snusing. og så gikk de inn sammen. Kjøkkenskriveren er tilbake, sofaen er full, fanget mitt  er fullt... Jeg er hel igjen

Og her er ståa. Han har fått vanndrivende, ris er ferdig kokt og skal toppes med canikur til kvelds . Vi skal sjekke hjerterytme( telle slag) sørge for nok drikke, og passe på almenntilstand og om han tisser for mye.  Alt nå avhenger av væskebalansen. Er han stabil så skal tanna ut neste uke . Alternativet har jeg ikke tenkt å utrykke i ord akkurat nå.

En hund skal leve for seg selv, og ikke for at det er så fælt å måtte la ham dø. Det løftet må man inngå når man binder det første båndet til valpen, og man sier ; den er min. Og så må det innfris når valpen er blitt gammel. 

Men jeg har trua, selv på kniveggen... det må jeg. Det er mange scenarioer som kan spilles ut. Han er en fighter det vet jeg.. 11 år betyr ikke at han er gammel og svak.. det betyr at han er erfaren og tøff...

Vi ser ... vi ser hvordan det går i morgen, og i overimorgen. 

Det gjør veldig vondt i  det krakkelerte hundemammahjertet akkurat nå.